Nina Svenne: Til deg, du myr (utdrag)

Far er jord og mor er stemor.
Blomstens hjem er under steinen, men
jeg vil duve oppi lia. Hvis jeg tisser litt
på grava skyter sikkert soppen frem.
Mjuke legemer med hatt på,
soppens stive hattebrem,
hatten klemmer steinen ned,
mycelnett og tråder
fingrer voll og myr.
Jeg vil ikke klemmes mer.
La meg slippe hender, fingre,
tunge tupper. Steiner og
kan klemmes flate, mjuke.
Jeg kan huske den gang damals,
jeg husker det i foten min,
unge piker vandra freidig opp,
som tiraderimsopp, opp
fjellets sleipe redningssti,
over nuten, over knuten,
ut på kanten
 
 
 
 
 
 

Jeg fant og
en kunstig dam djupt i byen, og jeg sank
i silkesofaen, for jeg ville heller vrikke
fingeren i nesa enn å kjøre spett i jorda, men
blei jeg noensinne varm i den offentlige storstua?
Livet fosser
sett og usett, uansett så er det sånn, at jeg har min respawnspot
midt i periferien av det scandosentriske systemet, swing.
Jeg kan finne meg igjen
og mangfoldiggjort kan jeg spre
det friske i meg ut i denne
min multipolare tid. Morgenstråler skinner opp
som blomsterbluss, for barn har sovet seg til ny
i blomsterform og flower power.
Lodnemyrklegg suger saft av vierrota, rosa åpner blomsten seg, rosa luer, hatter, lepper, håret hvitt som hvite lam. Kunne blitt og blitt som den. Den åpner seg i flokk om våren. Soppen hilser fungi-power-blidt på vollen. Jeg er eksentrisk pop-up-node. Nå vil jeg følge
utmarsjtoget, t [rop] pe [r ute] n disipl [in , men
bare voyeuristisk. Oppi bakken
blir de borte, divergerende og polyamorøse, bak en kam og bak
en børste. Fyker ut i entropien, som
oppløst tropp
 
 
 
 
 
 

Jeg skal
ikke på klinikken. Jeg vil gro fast
i her i stubben, selv om huden bulker seg,
og den bobler seg i totter. Mjuke pels av
kjøtt. Tarmens totter vandrer ut, tar på luft
med ørsmå fingre. Tarmens totter vaier lett, bobler
seg i hudorganet. Maten pøses rett i blodet. Jeg kan ete
tang og tare. Surstoff, næring og berøring blander seg
i øyets tapper, jeg vil ete alt med blikket. Jeg vil vrenges
over verden, men jeg sitter fast i stubben. Her er bare myr
og stive fingre. Våris legger seg på vannet, myra
surkler sakte under. Alle fingre blir krystall,
tarmen fryser til et skall. Jeg må opp og røre på meg.
[Du m] å røre deg (i) t [akt, som] (i) [en dan] s .
Ikke vis meg fram på sirkus. Freden og kan være heslig.
Tusen ormer, hese hvesing høres knapt
fra hudens totter, de vil trekke seg fra verden, vende inn
mot hjertets varme, gro som sopp i hjertekammeret.
De vil skylle seg i blod, skylles igjennom og bli
reine, vaske seg i hva som helst. Kan jeg så
få komme hjem? Hjemmet er der totten kom fra, totter
vandrer ned i buken. Kan jeg så bli
folk igjen? Totter synker ned i varmen, sulten
flytter inn i kjernen, suget høres som et drønn, sakte
rumler luft i magen

Vis / skriv kommentar (0)

Skriv en kommentar

Kommentarer godkendes af redaktionen før de publiceres.
Du kan skrive med <b>fed</b>, <i>kursiv</i> og indsætte links
<a href="http://www.linkurl.dk">linktekst</a>