Alexander Bertin: Fire digte

stadig her
hvor veiene skyter ut
av dette altfor menneskelige
 
stadig her
hvor alle synker ned i jorden
med barna på skuldrene
 
til lyden av hover på asfalt
sleper jeg uroen etter meg
som en brudekjole
 
men når jeg ser på fuglene som flyr i flokk der oppe
er det som om det ikke finnes noe annet
ingen veier
ingen mennesker
ingen jord
bare en himmel av fugler
som vet hvor de skal
 
 
 
*
 
 
 
å våkne
som en ensom pårørende
fra ulykken som forårsaket universets skapelse
 
å gjenoppfinne bevegelsene
lime sammen minnene
pirke sårene ferske
 
hver morgen
hver dag
hver kveld
en kamp for å overleve seg selv
 
hver morgen
hver dag
hver kveld
en sol som spinner rundt sin akse
som for å nøste opp trådene av menneskenes lengsel
 
 
 
*
 
 
 
brått våken
svartholke under huden
noe hulegammelt
finner nye former i soverommet
 
fire tusen millioner år med krig
har resultert i et menneske
i et soverom
som ikke klarer å slutte å skjelve
 
 
 
*
 
 
 
i natten
en kropp under dyne
presset ned av all den tiden
den bare var en mulighet
 
i natten
et hode alene
som kryper inn i seg selv
og holder pusten
 
 
 

Flere bidrag